Jeg savner deg allerede

Du er i Bergen og du skal være der lenge, og jeg skulle ønske jeg kunne være med deg dit! Jeg skulle ønske vi fortsatt kunne gå på skole sammen og at vi kunne fortsette å gjøre alle de tinga vi har gjort sammen. Jeg vil fortsette å kline i printerrommet, kjederøyke og konkurrere om å være best i alt. Jeg har ikke lyst til å slutte med å spøre deg om du hørte på P3morgen i dag når Siri sa det morsomme, og jeg har ikke lyst til å slutte med å sitte på fjortissrampa og ta en sigg (uansett vær og humør)






Ligger i senga mi nå, prøver å la meg sjæl flyte vekk. Men hver gang jeg flyter må jeg liksom aktivisere meg - jeg tør ikke la meg selv slappe av.
Er mye som skulle vært gjort, jeg ligger bak skjemaet og rekker ikke de tingene jeg gjerne ville gjort. Tankene vil ikke holde ett spor lenge nok, ordene kommer ikke riktig ut, jeg får ikke formulert det jeg skriver. Men allikevel ligger jeg med en halvgod følelse. Optimisme kanskje. Jeg har mange planer.

PUPP!

Cha cha!
I dag har jeg opplevd noe fantastisk, som jeg vil dele med dere som er så søte at dere leser bloggen min.
Fordi, i dag var det skole som vanlig, og ned på Dickens etterpå som vanlig. Hanna, Andrea, Malin, Anniken og jeg satt der og storkosa vårs med hver vår pils og masse sigg og digg.
Vi kikka på menn som gikk forbi, kommenterte dem, og snakka ellers piss som vanlig. Vi kosa oss enkelt og greit med ferie og påskesol.
Alle ble solbrente bortsett fra Malin, høhø.

Etterpå hadde jeg det kjempechill aleine hjemme, jeg kledde av meg alle klærne og dansa ballett rundt i stua til Håkan Hellström, samtidig som jeg lagde fresh middag. Og så bestemte Malin og Anniken at de droppa fest og heller ville sette seg nede i P-town og drikke vin og spise kjeks med ost. Og sånn blei det. Vi kledde på oss haugevis med klær og Anniken guida oss til århundrets mest romantiske jævla sted nede ved Kafe K. Innerst på ei brygge. Vannet var speilblankt uten en krusning. Det lå tåke rundt oss, alt var bada i et mykt og romantisk lys - og det var jazzkonsert på Kafe K som vi hørte i bakgrunnen. Vi hadde med tepper, verdens salteste oliven, en røykpakke hver, Taipinikjeks og brieost og lilla druer, og hver vår alkoholenhet.
Og så satt vi bare der og prata piss som vi pleier, snakka om folka på skolen, om synet vårt på livet og kjærligheten og alt det der.
Og så helt ut av det blå kommer det en svær båt gjennom tåka. Akkurat som på film, når noe blir mer og mer synlig gjennom tåkeskyen - og man ser at det bare blir større og større og større før det kjører forbi. Det mest intressante var kanskje at den ikke bråker sånn som store båter gjør. Den bare seilte forbi, akkurat som en svane. Og så forsvant den igjen, bak tåka.
Jeg har faktisk ikke sett noe så pent på lenge. Det var et sånt magisk øyeblikk, hvis jeg skal bli klissete.
Når jeg syklet hjemover igjen tok jeg helt av fordi iPoden spilte en Oasislåt som jeg synes er så utrolig fresh. Jeg slapp begge henda fra rattet og bare hamra løs på imaginære trommer, i en helt folketom storgate dekket av tåke.

I was never loyal,
exept to my own pleasure zone.

Heisann! I dag skal jeg drikke meg full på Rednexkonsert og rett og slett gi totalt faen i alt helvetet som er rundt meg. Jeg skal ha det gøy. I alle fall prøve.
For jeg trenger å vite at jeg eksisterer.

Jeg har bestemt meg for å droppe å bry meg mer om Kjetil jeg.
Han ekke verdt det, enkelt og greit.
At han såra meg så mye at jeg ble liggende å gråte en hel fredagskveld er jo jævlig surt, og det kommer til å kreve mye av meg å stikke til ham å si det til ham neste uke en gang.
Men da slipper jeg værtfall å bry meg om ham lengre.
Og kanskje kan jeg klare å overtale ham til å fortsette å ha et forhold basert på at jeg trenger en mann, og ikke noe annet.

Jeg synes egentlig at alt rundt meg behandler meg dårlig, og jeg vil skrike det i ansiktene deres hele jævla tida til dere skjønner det.
For det er jo min feil, føler jeg. Jeg skylder på meg selv når andre tråkker på meg. Min feil. Alt sammen.
Jeg har så sykt mye innesperra agresjon, og jeg får aldri prata med noen om det heller. Men jeg klarer å ikke være sinna. Bare jævlig jævlig jævlig jævlig jævlig såra, uten noe som helst tro på meg selv som person og uten noe som helst ego.
Jeg er ingenting,
og det er ikke greit.
Og når jeg faktisk ber om hjelp, og sier at jeg har det vondt, da får jeg tilsvaret "jeg kan ikke alltid være hos deg når du har det vondt."
HVA FAEN ER DET FOR EN TING Å SI TIL BESTEVENNINNA SI?
Ingen bryr seg mer.
Jeg tror ikke jeg bryr meg lenger heller.


I natt drømte jeg at philip satt oppå meg og klorte på huden min til hele meg var rød som en indianer, sånn som han pleide å gjøre når jeg var deprimert og trengte å roe meg ned.
Jeg må finne meg en mann som kan gjøre det for meg,
uansett hvordan han er ellers.
Jeg tror det er det jeg må ha.
Synd jeg ikke kunne finne ham i Kjetil.
Synd jeg må leite igjen.
Jeg trenger den komplette tilitten jeg hadde til han som klorte huden min rød.

Ja, dere veit hva jeg har lyst til å si.
Men jeg skal ikke si det. Dere har hørt alt før.
Derimot har jeg lyst til å fortelle om noe jeg så i går, som var så revulosjonerende og så klissete, men så vakkert samtidig..
Jeg så to mennesker som delte et av deres mest intime øyeblikk.

Fordi, når jeg sitter utenfor huset mitt og tar kveldsrøyken min, kan jeg se inn til naboene mine hvis de har glemt å trekke for gardinene. Og i går hadde de glemt å trekke for gardinene, så jeg hadde fult innsyn til stua deres.
Jeg følte meg litt som en pedofil kikker, og visste at hvis jeg ble oppdaga ville jeg ødelegge HELE situasjonen til naboene.
De er nemlig nyinnflytta i leiligheten, og de er i midten av tjueåra tenker jeg. Nyetablerte. Blomstene i vinduene deres har ikke dødd enda, for å si det sånn.
Og de stod midt i stua og prata til hverandre, helt vanlig. Som om de prata om dagen i dag eller hva de skulle gjøre i morgen eller hva som gikk på tv.
OG PLUTSELIG, helt ut av det blå, hopper damenaboen opp på mannenaboen og kysser ham mange ganger, og de står og omfavner hverandre lenge.
Og så ser jeg at han sier "jeg elsker deg", og så ser jeg at hun svarer at hun elsker ham også.
Og så leide de hender ut av stua og inn på et annet rom.
Jeg ble så misunnelig.
Og så glad inni meg.
Det varma det!

Lungebetennelse og dreads og sånn

Hei sveis! Jeg har hatt lungebetennelse den siste uka (og har det fortsatt, jada) og hakke giddi å vært her.
Hater å være sjuk, og hater at jeg er det hele tiden og at jeg blogger om det i tilegg.
Haha. Har i alle fall fått en uke pause fra skolehelvetet, selv om jeg heller ville vært der enn hjemme med feber og gud veit hva.

Samtidig som jeg fikk lungis skaffa jeg meg dreads, sånn halvveis spontant. De er kjempefine, lange og blonde og morsomme.
Jeg elsker dem. Bilde kommer helt sikkert ikke, jeg er så treig og teit med bilder på bloggen.
Gidder aldri det liksom. Dere ser vel dem i virkeligheten en eller annen gang,
når jeg dukker opp fra alle leksene og all sovinga derimellom.
Lekser er heavy nå, forresten.
I dag satt jeg tre og en halv time og jeg veit det ikke blir noe bedre i morra.
Eller dagen etterpå.
Og når jeg slutter å ha lekser er ikke detn oe å feire, for da er det faktisk eksamen.
Stress.
Andrea sier jeg burde roe ned og ta det som det kommer, men jeg er fanatisk. Merker jeg. Jeg er dritredd for å miste kontroll hvis jeg ikke øver til en prøve. Jeg hater å ikke stille forberedt til timen. Og jeg VIL ha 5 blank i snitt og det krever en del, det.
Men egentlig krever det ikke så mye.

Det bare irriterer meg så grenseløst at vi ikke gjør noe på skolen. Det virker som mesteparten av undervisningstida bare er dødtid som finnes for å kunne gi oss lekser seinere. Lekser som vi blir hørt i på skolen. Hvor dust er ikke det?
I dag brukte vi en halvtime av norsken på å gjennomgå oppsummeringsspørsmål. Den tiden kune vi heller brukt på en lekse eller noe individuelt arbeid, men neida!
Dessuten hadde vi hviskeleken, og det var jo gøy, men resulterte i at jeg fikk mer arbeid hjemme..
Blæ

Venner og familie er på sitt samme gamle, jeg er forvirra og glad i alle men ender opp såra hver gang. Mamma flytta fra barndomshjemmet mitt til en pleiebolig/bofelleskap på lørdag.
Og det var kjempefint for henne, og alle er fornøyde.
Men de samme dagene hadde jeg ikke hørt noe fra noen av vennene mine.
Altså, de hadde ikke kontakta meg, og de som kontakta meg snakka bare om seg selv og spurte ikke hva som skjedde i livet mitt.
Det er fortsatt en del av vennene mine på skolen som rett og slett har slutta å spørre om det. Det er litt rart.
Det eneste nesten alle (jeg og) snakker om, er seg selv og egne personlige vinninger eller tap.

Apropos vinn og tap.
Malin skal ha bilder i D2 og det er sykt fett! Grattis!
Beate mista mamman sin, og det er utrolig leit og håpløst. Jeg unner ingen (og spesielt ikke søte Beate) dette.
Glad jeg fortsatt har mamman min, uansett hvor syk hun er..

Jeg fikser ikke det her.
I det hele tatt.

Flink tyv

For du er flink, flink, flink, flink
flink, flink, flink, flink, FLINK!
Herregud du er så flink
og spesiell.

Lars Lillo Stenberg og Ida Maria har fullstendig rett i dette.
Jeg er FLINK. Har jobba masse på skolen, uten at jeg gidder å snakke om det nå.
Dessuten er jeg så fysisk aktiv at det er skummelt, men i tilegg uten å skade kroppen.
Jeg svømmer masse og går på ski og skøyter og har begynt med morgentrim til og med.
Litt utfrika, hæ?

Dessuten skjedde det noe besynderlig i dag.
Fordi, i natt har det vært innbrudd i bilen vår i natt.
Og tyven har tatt bilsteroen, høyttalerne og et fotostativ.
Overraskende nok ville han IKKE ha de to par skiene som vi hadde liggende der.
Og overraskende nok måtte han selvfølgelig rote masse, sånn som tyver gjerne gjør.

Men dette er ikke den smarteste tyven i skuffen nemlig.
For han har nemlig prestert å miste en KVITTERING uttafor døra han brøyt opp,
hvor han har signert med sitt FULLE NAVN.
HALLO.
Da er du dum, da.
Dessuten glemte han igjen den pennen som også er lommelykt som tyver alltid bruker, vet dere.

Ellers har det ikke skjedd noe.
Kjetil ringte meg den dagen.
Og jeg digger det.
Jeg har det fint med ham.

Jeg er litt hormonell akkurat nå,
litt usikker på om dette egentlig burde ut på blogg, siden det i grunn bare er løse tanker.
Men jeg er villig til å ta sjangsen. Sitter her og er rastløs og vil så gjerne få det ut.

Jeg er i bunn og grunn fornøyd med det forholdet jeg og Kjetil har nå, hvor enn sprøtt det er.
Det er ikke et sånt forhold som alle vennene mine har.
Vi er ikke kjærster, jeg er kun delvis forelsket i ham og jeg tror ikke han er så veldig forelsket i meg heller. Vi gjør aldri noe sammen, selv om vi er i samme rom. Vi holder nesten aldri hender og sitter oftere i hver vår sofa enn i samme sofa.
I grunn virker han ofte veldig careface, som om det er det samme for ham om jeg er der eller om jeg går, om jeg kommer tilbake eller ikke.
Han spør meg aldri hva vi skal finne på i dag, men sier heller hva han har planlagt å gjøre. Han kan finne på å sitte å spille wow når jeg er der, uten å intressere seg for om jeg vil finne på noe annet.
Og alt dette er jo i grunn skikkelig usjarmerende.
Men allikevel så fungerer det, og det gir meg en slags frihet til å drive med hva jeg vil.
Og ikke minst så frir det meg fra det grusomme klisset jeg ser noen av vennene mine kaver rundt i. Valentinesgaver, for eksempel.
Men jeg skulle ønske han ringte meg for å høre om jeg vil finne på noe.
Selv om jeg vet at han ikke har telefon for øyeblikket,
så kunne han jo ringt fra Terje sin telefon.
Jeg skulle ønske han ringte meg nå.

Och som jag önskar att du var här nu
Jag vill bara höra dina hjärtslag
Och som jag önskar att vårt krig tog slut
Jag har lärt av mina misstag

For en dag...

Herregud, for en uke, for en dag!
Etter verdens jævligste helvetesuke med alt for mye ansvar og framføringer og
stress, dro jeg og Andrea for å ta sol, noe som forøvrig var helt nydelig.
Sol gjør meg lykkelig.
Men gjett hva som skjedde?
Dama på Statoil trodde jeg var FEMTEN år!!!!!!
Det foregikk omtrent sånn her:
Arja: tjue camel, takk.
Dama: hvor gaamel aer do?
Arja: atten. *slenge legitimasjon på disken*
Dama: jai trodde... do ser ot som du aer femten
HMFFF!!!
Dårlig gjort!

Anygays, så dro jeg og Andrea ned på polet etterpå, handla sjampanje og drakk den i en monsterfart. Vi koste oss, spilte scrabble med Mina og preika piss og sang med på alle Jokkesangene.
Og så ringte Odin og Teo og ville at jeg skulle handle øl for dem, så da gjorde jeg det.
Odin trodde at øl kosta 500 spenn og ble overraska når han fikk vekslepenger igjen fra 8 smirnoff og 6 øl.
Han hadde seriøst skumle og ekle emojentekjærester som dreiv og ekla seg rundt, og søtesøtesøte venner ellers. Det var uvant å være på en fest med mennesker som ikke vet hvor mye de tåler og hvordan de reagerer med alkohol. Det var uvant å være på en fest hvor formålet liksom var å finne seg så mange som mulig å kline med! Og med så mange mennesker som er usikre på sin egen identitet og egne meninger..
Men det var deilig å gjøre noe nytt.

Og så dro jeg til Kjetil når de små begynte å bli for skumle for meg. Det var merkelig, nydelig o trist på samme tid. Først var det bare meg, Kjetil, Terje og to av kompisene deres og jeg kjeda meg ihjel. Så kom Beathe som var blitt slått ned på Dickens, og så etter mye drama og om og men ble jeg sittende ute i kulda og inne på badet sammen med Beathe og prate, snakke, gråte og lufte problemene våre. Fra klokka to til klokka seks.
Det viser seg at vi har mye til felles, både i ting vi har opplevd og hvordan vi har blitt forma og hvordan vi handler utfra ting som har skjedd.
Og det hjalp ikke på humøret at de to kompisene til Terje og Kjetil ikke ville stikke eller legge seg men bare sitte der og preike piss og høre på høy musikk.
Kjetil derimot var verdens herligste å være med i går. Han var sånn skikkelig kosete og myk og sånn... jeg vet ikke hva.
Det var behagelig.
Alt i alt 24 merkelige timer og en merkelig uke.
Nå er det ferie og det fortjener jeg!

Verden elsker meg

Hei dere!
Jeg vil fortelle dere litt om min ekstreme, sinnsyke, vanvittige FLAKS.
For jeg slang meg jo helt spontant på når det gjelder utstillinga på biblioteket med Jon Even om en uke.
Jeg valgte helt tilfeldig ut -åtte- bilder i 40x40 cm.
Og på fredag gikk jeg til rammeverkstedet og leverte dem.
UTEN Å HA SJEKKA HVOR MYE PLASS JEG HAR PÅ UTSTILLINGSLOKALET ELLER HVOR MYE PENGER JEG HAR PÅ KONTO FØRST!!!
IDIOT!!!!
Jeg var helt i ørska etter en lang skoleuke.
Litt seinere på dagen begynte jeg å angste.
"Tenk hvis jeg har sløst mange tusen kroner på bilder jeg ikke får stilt ut?", tenkte jeg.
"Hvor skal jeg få 4000 kroner fra?", tenkte jeg
Og angsten den bygga seg opp, for å si det sånn.
Jeg ble dritnervøs.
Jeg trodde jeg hadde tråkka så jævlig i salaten.
Men.
Så kom mandagen, og et totalt uventa stipendbrev fra lånekassa som gir meg 4000 kroner rett inn på konto om 1 til 2 virkedager.
Og så dro jeg på biblioteket hvor utstillinga skal være etter skolen.
Og gjett hva?
Jeg har ingen ringere enn ÅTTE plater på 100x100 cm å benytte meg av.
(hvis jeg og Jon Even deler likt altså)
HVA FAEN I HELVETE.
HVOR KOMMER DENNE EKSTREME FLAKSEN FRA?

saeglopur

Jeg er helt på trynet for tida.
Ikke noe mer å si om det.
Jeg oppførte meg idiot mot Kjetil.
Han oppførte seg riktignok idiot først.
Men jeg må da for faen klare å omgås andre mennesker.
Jeg ødelegger for meg selv.
Jeg merker en destruktiv kraft inni meg, som forteller meg at jeg vil vinne på å krangle, skade andre, skade meg selv, finne opp problemer, stresse mer enn nødvendig, slutte å spise, slutte å bry meg, slutte å være positiv.
Denher kraften er sterk,
og jeg forstår den ikke.
Er den en naturlig del av mennesket, kjenner dere også til denne kraften som
DRAR dere mot alle de slemme, sinte og dumme handlingene?
Eller er det bare jeg som føler det sånn?

Jeg eksisterer bare på grunnlag av skole og trening.
Jeg har redusert vennenetid, Kjetiltid og familietid til et minimum.
Hvis noe irriterer meg, trekker jeg meg unna det.
Hvis noe går imot meg, begynner jeg å gråte.
Hvis noen prøver å være hyggelig blir jeg nervøs.

Jeg skal bare skrive en kort liten liste her over neste ukes gjøreplan.
Sånn at jeg har litt oversikt selv.
Hodet vimser.
Jeg må klare å ta en dag av gangen. Krysse den møysommelig ut av kalenderen når den er ferdig.
Gjøre mitt beste hver dag, ikke drite meg ut.

Mandag: refleksjonsnotat + hundre andre ting i forhold til Midt-Østen-oppgava. Svømme. Øve mye matte. Øve litt naturfag.
Tirsdag: matteprøve. Trene på Elixia. Øve til naturfagsprøve.
Onsdag: naturfagsprøve. Svømme. Lese nynorske tekster.
Torsdag: Nynorsk skriveøkt. Lese MK-stoff.
Fredag: Midt-østen-presentasjon. Kjøpe øl for Odin, haha. Dra på fest med dem, eventuelt møte Kjetil?
Lørdag: utstillinga på Porsgrunn bibliotek åpner. Valentines. Skal jeg bry meg, gjøre noe fint for Kjetil eller skal jeg la vær?

Jeg er kjempeflink.
Nå har jeg gjort ferdig alle tre delene av MK-prosjektet.
En uke for tidlig.

Dessuten har jeg søkt som frivillig på
Øyafestivalen og
Arvikafestivalen.
Jeg planlegger å søke på Hove, Storås, Norwegian Wood og Stavernfestivalen også.
Hehe.

i dag skal jeg svømme, la tankene strømme.

Sunday shines for you

På onsdag var jeg og Linda på Håkan Hellström, og det var skikkelig ålreit. Linda er skikkelig knall å preike med, danse med, synge med. Og Håkan var jo selvfølgelig fantastisk, det var så lett å kommunisere med dem på en så liten scene. Tror jeg fikk en del herlige bilder av bongotrommern. Han er kul ass. Så meg rett inn i øynene og sang med meg et par linjer her og der i forskjellige låter.
Dessuten fanga jeg en trommestikke, lånte Linda en femtilapp så hun fikk seg tskjorte og tvang Linda til å stjæle en Håkan-plakat.
DESSUTEN VAR ALBUEDAMA DER IGJEN.
Angst.

Må innrømme at det har vært mye agressivitet i det siste.
Jeg mister taket på min boble av fredlighet.
Mister taket på kontrollen jeg har hatt over egne handlinger. Det virker som jeg faktisk legger opp til et par av uenighetene som har oppstått i det siste.
Jeg føler meg dum i blandt.
Sorry til alle det det gjelder.
:)

Håkan Hellström

Verden er ikke fult så rolig og zen lenger. Jeg har begynt å tvile.
Har tøysa det litt til med Kjetil, klarte å gjøre det ukompliserte forholdet vårt
mer komplisert.
Men det ordner seg, for i dag skal vi spelle Risk.
Sånn ellers skulle jeg vært på Marillionkonsert på lørdag,
men jeg droppa det og dro på fest hos Ekeli i steden.
Det var en maks merkelig kveld.
Bytta undertøy med magnus, blandt annet!

I morra skal jeg dra til Drammen og se Håkan Hellström og
kose meg maksimalt.
Sammen med en de skolegreier, det har hopa seg litt opp akkurat nå.
Må fikse en del bilder, en layout, en illustrasjon og litt på en tekst.
Og dessuten møtte jeg Nina og Marianne fra Menstad på wokken på fredag.
Det var DISCUSTING.

Just like heaven

Hei alle sammen! Det obligatoriske, lange søndagsinnlegget kommer HER:



Det snør som bare det, og jeg er fornøyd. Snøen er alltid fin når det er mye av den,
og den er hvit og kram og mulig å leke med. I dag lekte jeg med den, lagde snøengler og slumsa rundt, tryna og fikk masse sminke rundt øynene som en panda.
Det var gøyalt.
Jeg vet at snøen ikke blir så gøy i morgen, fordi jeg må gå fra Kjetil til skolen, og det er faktisk ganske langt. (det tar femti minutter - men andrea tar følge med meg i tredve, så det er chill)

Apropos Andrea, så har jeg blitt enda mere utrolig glad i henne enn før.
Vi har en fantastisk kjemi sammen, kan snakke om alt eller bare holde kjeft, og vi er som regel alltid sulten samtidig og vil alltid spise det samme.
Haha!
Det er litt rart med det der, hvordan jeg og Andrea passer så bra sammen som kompiser. For egentlig er vi jo veldig forskjellige. Jeg er tålmodig og blir skjelden sinna, mens Andrea har et veldig varierende humør (spesielt om vinteren eller når hun menstruerer, hahaha)
Men av en eller annen grunn virker dette bare positivt på forholdet vårt - hennes frustrasjon hjelper meg å holde en balanse, og jeg tror at min tålmodighet hjelper henne også.
Jeg må forresten nevne en situasjon med Andrea som var litt utspaca.
Det var på skolen en gang i uka som var, vi satt nede i kjelleren på hver vår side, med beina strukket ut og hvilende på hverandres sko.
Og når jeg så på henne ble jeg fylt av en sånn skikkelig omsorgsfølelse. Jeg ble sånn pinlig glad for at jeg kjenner henne, at hun er venninna mi. Jeg satt og holdte på å sippe fordi jeg var så... glad liksom.
Herregud.
Det er sprøtt.

Nå ble det mye snakk om Andrea her, sikkert ikke så intressant for dere.
Så jeg kan vel fortelle litt om Kjetil i steden, for jeg trives så godt med ham.
Alt er så laidback og easy.
Akkurat nå ligger jeg i senga hans og skriver blogg, mens han ligger i andre enden og spiller wow.
Det funker så greit, vi kan kose, se på film, snakke (ikke så mye) og høre på musikk.
Eller vi kan nerde, hver for oss.
CHILL.
Det er så digg og avslappa å ha en mann (jeg har ikke definert forholdet vårt enda, så han er bare en mann foreløpig) som bor i samme by som meg. Uten tidspress er alt så mye enklere, man slipper å tenke "shit, vi burde hatt sex nå, i steden for å se på hver vår skjerm!" og man slipper å tenke "herregud, det er bare femten timer til jeg skal ta toget hjem.."
Men samtidig så savner jeg den itensiteten man har i et avstandsforhold.
Som Raga Rockers sier "snakke hele natta om ting hun blir betatt av, så elsker de på matta som ville dyr helt til dagen gryr"

Men en ting er sikkert: jeg savner IKKE philip og jeg misunner IKKE Felicia!
Jeg satt og så på bilddagbøkene deres nå, og jeg har aldri følt en sånn lettelse - jeg gir så totalt faen. Før satt jeg og grein når jeg så på dem, men nå sitter jeg uten en eneste vond følelse. Og som person er faktisk ikke philip noe særlig.
Jeg har også funnet ut at han ikke har så stor tiss som jeg tenkte når jeg var med ham, og at han ikke er halvparten så god til å pule som jeg skulle ha det til heller. Han er en egoist som nesten ikke har venner. Tenk på det dere.

Og på skolen går alt greit, egentlig. Jeg er redaktør for fifiktive Aftenposten i fem uker nå, og det er kjempegøy! Har skrevet en helt okei bakgrunnsartikkel i dag, og har deadline i morra. Mattelærern er vekselvis grei å smiske med og helt forjævlig å forholde seg til. Jeg savner Staale.
Norsk er demotiverende, men jeg har begynt å like Peer Gynt skikkelig. Han er en skikkelig rundbrenner og en løgnhals, og det tiltrekker meg.
Gymlæreren er fantastisk, hun har fritatt meg for ballspill og lar meg heller drive med styrketrening. Det liker jeg MASSE!

Og til slutt, til alle dere som ikke har like mye positiv energi som meg: hold ut!
Det er bare et halvt år igjen av skolen, ikke det engang. Fire måneder, knapt.

historietime

Christian Fredrik Bruun trodde at jeg og Bjørnar
var KJÆRESTER!
Er ikke det kjempemessig, dere?

øsende pøsende regn

Hei!
Har ikke noe konstruktivt å bidra med her for tida, veit ikke hva jeg skal skrive.
Verden fungerer veldig greit, jeg er ekstremt positiv.
Er litt kjipt siden både Malin, Bjørnar og Andrea er slitne, syke og lei av skolen.
Føler meg litt som utsidern, men det gjør meg ingenting.
Er koselig å være happy!

Nå sitter jeg hos Andrea og venter på å stikke opp til Elixia. Haha.
Trene trene, gøy gøy.
Har ingenting mer å si.
ELISE - JEG OPPFORDRER DEG TIL Å SKRIVE LENGRE BLOGGINNLEGG!
JEG VIL HØRE OM KRIGEN I OSLO!

Herregud.
Jeg må slutte å dra på tirsdagsfylla.
Jeg er så bakfull.

Timewarp

Hei dere! Jeg har kost meg masse i det siste, livet er kjempeherlig!
Koser meg med Kjetil og slapper av med folka mine.
Har gått mye på kino og drikki meg mye full.
Har sett mye på weeds.

Men dere, i går skjedde det noe ganske obskønt.
Jeg og Kjetil skulle se Max Manus på kino klokka 2130,
og vi kjøpte billetter på forhånd.
Så kjører vi hjemmefra Kjetil klokka 2128 (jeg husker at Kjetil sa det i bilen, faktisk)
Og så er vi på kinoen klokka 2135-40ish.
Og vi går inn på sal 4 og filmen har kommet litt i gang liksom.
Og så ser vi filmen. Hele filmen.
Vi spiser ALT godteriet.
Vi drikker all brusen.
Og når vi går ut av kinoen er klokka 2145. VI HAR ALTSÅ BRUKT UNDER 15 MINUTTER PÅ Å SE EN TO TIMER LANG FILM!!!!!!
VI HAR REIST I TID!!!

SPRØTTTTT!!!!!

Nytt år

Endelig ferdig med 2008, dere!
For et gørrtraust år!
Året med null kjærlighetsliv og korte, ustrukturerte seksuelle forhold og stand-by i alle ledd.
Herregud, jeg tror aldri jeg har gjort så lite konstruktivt som i hele 2008.
Det har bare vært venting og dagdrømming om steder langt vekk og uoppnåelige menn.
Bortsett fra sommerferien, hvor jeg vandra rundt som en zombie mellom festivalene og opplevde utrolig mye fint uten å egentlig skjønne det selv.

Endelig er det 2009, med alt det sprø det har å tilby meg.
Jeg har blitt en lykkebombe i det siste,
ikke sånn slitsom tror jeg. Ikke sånn der skrikende happy som man blir når man egentlig er litt usikker og må skjule det.. Ikke sånn der "HEEEI JEG ER SÅ GLAD"
Jeg er vel kanskje heller i en slags tilstand hvor jeg prøver å skape balanse i livet mitt.
En tilstand hvor jeg ikke gidder å kjefte.
En tilstand hvor jeg har mye tålmodighet.
En tilstand hvor jeg er med på det meste uten å nøle så mye.
Bare litt, for det er sunt med dømmekraft.

Og så må det vel nevnes at jeg har pult mye i det siste
(mye etter 2008-standarder vel å merke, men likefult mye)
og at jeg kanskje derfor ikke tar så tungt på alt.
Jeg får tilfredstilt både meg og andre,
og det virker som om dette ikke gir seg med det første heller!
Det er en god følelse, akkurat det.

Nyttårsaften i går var kjempekoselig, forresten.
Det var dårlig med raketter og jeg ble ikke kanakas som planlagt.
Men jeg brukte mye tid hos Bjørnar og Jon Even.
Jon Even var en farge mellom rosa og grønn.
Bjørnar på sin side spiste mye epler.
Dessuten stod jeg på broa med Linnea og Live og mange andre og tok mange bilder
og kysset Linnea klokken tolv.
Andrea tryna som faen i trappa, Eivind var kjempefull og plutselig kom det masse pretensiøse folk!