Bubblegun

Heisan, heisan.

Jeg er ikke særlig happy i dag. 

Så vet dere det.

I morgen skal jeg kle meg ut.

Etter skolen, altså.

Har et sykelig kick på Placebo.

Liker dårlig at det er mørkt klokka ni.

Liker at det er snø.

Liker mindre at det er slaps og is.

Liker mine nye øredobber. 

Mitt første politiske innlegg i denne bloggen.
http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/10/28/551850.html

Jeg blir så innmari provosert over politiet.
De prioriterer så innmari idiotisk for tida.

Forrige uke var de på dagsrevyen HVER dag.
For å fortelle om hvor underbemmanet de er.
De klarer ikke passe på Oslo Sentrum om natta.
De klarer ikke rykke ut i tide.
De klarer ikke ta telefonen.

Men nå hadde de plutselig bemanning nok til å "ta kontroll"
over Olav Ryes plass, med 30 okkupanter.
Det sier jo seg selv at dette krever ressurser.
Det sier jo seg selv at dette krever bemanning.
Og biler, og tåregass, og gassmasker, og brekkjern.

Og alvorlig talt.
Det er VI som betaler politiets lønningsjekker!
Det er VI som har behov for bedre sikkerhet i Oslos gater om natta.
Vi har ikke behov for at politiet jager husløse punkere ut på gata hvor de skaper
enda mer bråk og usikkerhet.

Jeg kan banne på at dette kunne bli løst jævlig greit ved et lite juridisk papir.
FYTTI

Heisan, Heisan, har du hørt om Jesus?

Har skaffa meg min kjære søte holga i dag, og tatt 10 bilder.
Fornøyd.
Har svømt 11 runder.
Har snakka med Elixia.
Dæven.

Jeg er tilbake fra en svært lite vellykket tur til sverige.
Jeg er tilbake, en visdom klokere:
livet er ikke som Grey's Anatomy eller andre søte kjærlighetsserier.
Hvis du drar seks timer til et annet land for å prøve å vinne mannen som kan
redde deg fra alt vondt, vil du ikke ende opp med et "JA, JEG ELSKER DEG OGSÅ FOR ALLTID" som i Grey's Anatomy.
Men heller et "hej, vad gör du här? Du kan stanna kvar til lördag"
Og deretter ingenting.
INGENTING.
Skjønner dere?

Jeg vil ikke fortelle mer enn dette:
*satt to timer utenfor leiligheten hans
*ble enig om å bryte kontakt for å fikse livet mitt
*Fant ut at SM-sex kanskje kan reparere en del av skadene jeg har

Så ikke snakk om Philip til meg mer.
Ikke spør hvordan det går med meg, om jeg klarer meg uten ham.
For det må jeg bare.
Jeg har inget annet valg.

Nåt för dom som väntar

Dette innlegget er til Henriette og Andrea.
Som har mast om at jeg skal blogge sånn at de får noe å lese.
Jeg har ikke akkurat noe å skrive.
Bortsett fra at BJ har bursdag, og
at det er flotters!
Toppers med 18 år!
Ser på TV nå.
Små afrikanske barn som sier "ellefannt" på trøndersk.
Elefanter forfølger meg.
Venter på Grey's anatomy.
Er redd redd redd.
Seriøst så redd.

Dere aner ikke hva jeg kjørte bak på vei til skolen i dag.
Klokka sju om morran.
Jeg er dødstrøtt.
Og plutselig ser jeg en SNABEL!!
DET VAR EN ELEFANT!!!!!
ELEFANT!!
I Porsgrunn.

Jeg ble lei meg!
Herregud.
Den frøys som faen, for den kjørte jo i ca søtti km i timen.
Og var den kjemperedd sånn at bilen vingla.
Bilen måtte stoppe, stakar.
Jævla dårlig mot dyr ass.

Han ødelegger dagen.
Enkelt og greit.
Bare en jævla uke.
Bare en enkel, jævla uke.
Og så veit jeg.

Å holde alt dette for meg selv er helt forferdelig.
Men jeg må.
Hvis ikke går alt i vasken.
Bare en kort uke igjen.

Angst

Langt, alvorlig blogginnlegg:

Motstøyhelga var fantastisk.
Jeg tenkte ikke på problemene hjemme lengre enn i to minutter.
Jeg fikk rett og slett avkobla og rømt vekk.
Det er noe annet å være med metallfolka.
De kjenner meg på en annen måte, og tror jeg er en ganske annen enn den jeg egentlig er.
Og dermed behandler de meg på en annen måte også.
De behandler meg som en likemann (og enkelte behandler meg også som om jeg er mer verdt enn dem)
Ingen (unntatt Stine, som er en håpøs bedreviter og kverrulant, og som jeg er glad i fordet)
stiller spørsmål omkring min væremåte eller mine meninger.
Det er vanvittig hva det gjør med den lille, patetiske selvfølelsen jeg har nå.
Apropos den.
Jeg føler meg så utrolig lite verdt.

Jeg veit ikke helt om jeg gleder eller gruer meg til i morgen.
Første skoledag etter ferie, og jeg er dønn umotivert til ansvar.
Jeg har ingen ressurser til å jobbe med skole.
Alt dustehjernen klarer å tenke på er meg selv og min egen knekte psyke.
Men jeg savner vennene mine.
Og jeg veit at de er de eneste som kan få meg ut av den sinnsyke emo-rollercosteren jeg er på nå.
Jeg klarer ikke EN dag til uten å diskutere noe på dickens.
Seriøst.
Og jeg tror det er viktig for meg å begynne å gjøre lekser og sånn igjen.
Bare skjerpe meg noe grønnjævlig.
Sånn at jeg slipper å tenke på ham.
Jeg må komme meg videre.
Jeg kan ikke bruke resten av livet mitt i ventemodus.
Jeg må rett og slett distrahere meg hundre prosent fra tanker og ikke minst dagdrømmer om ham.

For dette er ikke sunt for meg.
For dette er ikke middelalderen hvor prinsesser venter på ridderen sin.
Trofast, til han kommer tilbake.
Jeg veit at han er den jeg vil ha resten av livet.
Men.
Hvis han ikke vil ha meg, skal jeg ikke ligge i søla og håpe at han plukker meg opp.
Som en skadeskutt fugl.
Jeg vil heller leve, eller ha en illusjon om å leve.
Prøve å forelske meg igjen.
Prøve for harde livet å finne en mann som jeg kan åpne meg for.

Prøvde akkurat det den helga her, med Sebastian.
Gikk overraskende dårlig.
Har hatt lyst på ham i et par år,
jeg synes han er dødsdeilig, klarer ikke ta øya vekk fra ham.
Men jeg fant ingenting å prate med ham om.
Og jeg ble livredd av å sove inntil ham.
Klarte ikke tenke klart.
Jeg kjente ingenting annet enn at han ikke var Philip.
Men det var verdt et forsøk.
Så virker det kanskje som jeg lever.

Så.
Planen for uka:
Gå på skolen, gjøre alt arbeid jeg blir tildelt og stille forberedt til hver time.
Gå på dickens og bli reparert av vennene.
Fylle atten år og ha det gøy.
Glem glem glem glem glem Philip.
Men huske å ringe ham i løpet av uka så han veit hva jeg føler.
Og ikke minst så jeg får vite hva han føler.
Være fysisk aktiv når jeg ikke gjør lekser eller er på dickens
for ytteligere distraksjon.
Droppe msn.

Seriøst.
Msn gjør meg bare paranoid og deprimert.
Jeg logger på som appear offline for å sjekke hvem som er online.
Og hvis noen (han) er online, så blir han offline når endrer status til online.
Dessuten er det en hel haug med folk jeg forventer skal snakke til meg,
som rett og slett ikke snakker til meg med mindre jeg snakker til dem.
Det kan jo være tilfeldigheter.
Det -er- jo tilfeldigheter, for det er bare jeg som er paranoid og idiot.
Håper jeg.

Det var jo forsåvidt koselig hos mamma.
Hjemmehjelpa hadde bakt kake.
Sånt knuser hjertet mitt altså.
At de faktisk bryr seg betyr så sykt mye for meg.
Jeg ga mamma en mummikopp.
Mamma trodde det var smurfene, men syntes allikevel at den var kjempefin.
Så jeg er fornøyd.
Nå er jeg sliten i hele kroppen.

Bursdag

Mamma har bursdag i dag og jeg angster.
Synes det er vanskelig å feire det,
mest fordi det er et styr uten like.
Og så blir det pappas bursdag, noe som er
nesten like skummelt, fordi ejg ikke veit hvordan jeg skal
forholde meg til det.
Jeg klemmer ikke pappan min med mindre jeg er trist.
Liksom.
Og så er det min egen da.
Herregud, jeg gruer meg til den familiefeiringa med påtatt hygge.
Som egentlig ikk er for meg.
Men for mamma.
Jeg gruer meg så vanvittig til å gå opp dit nå.
Har laga en improvisert liten gave,
pakka ufattelig stygt inn.
Klarer ikke pakke inn ting fint om det smalt.
Det lille silkebåndet ser bare idiot ut.

Stikker oppover nå.
Håper jeg klarer å bli mer enn et kvarter.

Høst-høsten høsten er her
Høst-høsten høsten er her
Fra trærne faller bladene ned
Jeg går og subber fredlig avsted
Høsten er her igjen
Det var da jeg blei født min venn
Høsten er her, kaldere vær
Høsten er her igjen

Som alltid blir min totale lykke forvandlet til total angst.
Jeg begynner å innse at jeg ikke er så sterk som jeg tror.
Jeg har enda ikke forstått hundre prosent at han dumpa meg.
Og det er nesten ett år siden.
Jeg begynner å innse at jeg
kanskje har tatt mer skade av det enn jeg trodde.
Det gikk ikke bra.
Jeg er ikke lykkelig.
Jeg er nervøs.
Jeg lar ingen komme innpå meg.
Og alt jeg vil er at han skal reparere meg. Gi meg tryggheten jeg trenger.
Og jeg hater den hjelpesløsheten.
Dette klarer jeg ikke fikse selv.
Jeg kan drukne meg i skole, lekser og trening.
Eller kanskje i rusmidler.
Men det gjør meg ikke sterk.
Det er bare en rømingsmetode og en avledningsmanøver.
Jeg trenger ham og jeg vet han ikke kan hjelpe meg.
Og jeg hater det..