Jeg savner deg allerede

Du er i Bergen og du skal være der lenge, og jeg skulle ønske jeg kunne være med deg dit! Jeg skulle ønske vi fortsatt kunne gå på skole sammen og at vi kunne fortsette å gjøre alle de tinga vi har gjort sammen. Jeg vil fortsette å kline i printerrommet, kjederøyke og konkurrere om å være best i alt. Jeg har ikke lyst til å slutte med å spøre deg om du hørte på P3morgen i dag når Siri sa det morsomme, og jeg har ikke lyst til å slutte med å sitte på fjortissrampa og ta en sigg (uansett vær og humør)






Ligger i senga mi nå, prøver å la meg sjæl flyte vekk. Men hver gang jeg flyter må jeg liksom aktivisere meg - jeg tør ikke la meg selv slappe av.
Er mye som skulle vært gjort, jeg ligger bak skjemaet og rekker ikke de tingene jeg gjerne ville gjort. Tankene vil ikke holde ett spor lenge nok, ordene kommer ikke riktig ut, jeg får ikke formulert det jeg skriver. Men allikevel ligger jeg med en halvgod følelse. Optimisme kanskje. Jeg har mange planer.

PUPP!

Cha cha!
I dag har jeg opplevd noe fantastisk, som jeg vil dele med dere som er så søte at dere leser bloggen min.
Fordi, i dag var det skole som vanlig, og ned på Dickens etterpå som vanlig. Hanna, Andrea, Malin, Anniken og jeg satt der og storkosa vårs med hver vår pils og masse sigg og digg.
Vi kikka på menn som gikk forbi, kommenterte dem, og snakka ellers piss som vanlig. Vi kosa oss enkelt og greit med ferie og påskesol.
Alle ble solbrente bortsett fra Malin, høhø.

Etterpå hadde jeg det kjempechill aleine hjemme, jeg kledde av meg alle klærne og dansa ballett rundt i stua til Håkan Hellström, samtidig som jeg lagde fresh middag. Og så bestemte Malin og Anniken at de droppa fest og heller ville sette seg nede i P-town og drikke vin og spise kjeks med ost. Og sånn blei det. Vi kledde på oss haugevis med klær og Anniken guida oss til århundrets mest romantiske jævla sted nede ved Kafe K. Innerst på ei brygge. Vannet var speilblankt uten en krusning. Det lå tåke rundt oss, alt var bada i et mykt og romantisk lys - og det var jazzkonsert på Kafe K som vi hørte i bakgrunnen. Vi hadde med tepper, verdens salteste oliven, en røykpakke hver, Taipinikjeks og brieost og lilla druer, og hver vår alkoholenhet.
Og så satt vi bare der og prata piss som vi pleier, snakka om folka på skolen, om synet vårt på livet og kjærligheten og alt det der.
Og så helt ut av det blå kommer det en svær båt gjennom tåka. Akkurat som på film, når noe blir mer og mer synlig gjennom tåkeskyen - og man ser at det bare blir større og større og større før det kjører forbi. Det mest intressante var kanskje at den ikke bråker sånn som store båter gjør. Den bare seilte forbi, akkurat som en svane. Og så forsvant den igjen, bak tåka.
Jeg har faktisk ikke sett noe så pent på lenge. Det var et sånt magisk øyeblikk, hvis jeg skal bli klissete.
Når jeg syklet hjemover igjen tok jeg helt av fordi iPoden spilte en Oasislåt som jeg synes er så utrolig fresh. Jeg slapp begge henda fra rattet og bare hamra løs på imaginære trommer, i en helt folketom storgate dekket av tåke.

I was never loyal,
exept to my own pleasure zone.

Heisann! I dag skal jeg drikke meg full på Rednexkonsert og rett og slett gi totalt faen i alt helvetet som er rundt meg. Jeg skal ha det gøy. I alle fall prøve.
For jeg trenger å vite at jeg eksisterer.

Jeg har bestemt meg for å droppe å bry meg mer om Kjetil jeg.
Han ekke verdt det, enkelt og greit.
At han såra meg så mye at jeg ble liggende å gråte en hel fredagskveld er jo jævlig surt, og det kommer til å kreve mye av meg å stikke til ham å si det til ham neste uke en gang.
Men da slipper jeg værtfall å bry meg om ham lengre.
Og kanskje kan jeg klare å overtale ham til å fortsette å ha et forhold basert på at jeg trenger en mann, og ikke noe annet.

Jeg synes egentlig at alt rundt meg behandler meg dårlig, og jeg vil skrike det i ansiktene deres hele jævla tida til dere skjønner det.
For det er jo min feil, føler jeg. Jeg skylder på meg selv når andre tråkker på meg. Min feil. Alt sammen.
Jeg har så sykt mye innesperra agresjon, og jeg får aldri prata med noen om det heller. Men jeg klarer å ikke være sinna. Bare jævlig jævlig jævlig jævlig jævlig såra, uten noe som helst tro på meg selv som person og uten noe som helst ego.
Jeg er ingenting,
og det er ikke greit.
Og når jeg faktisk ber om hjelp, og sier at jeg har det vondt, da får jeg tilsvaret "jeg kan ikke alltid være hos deg når du har det vondt."
HVA FAEN ER DET FOR EN TING Å SI TIL BESTEVENNINNA SI?
Ingen bryr seg mer.
Jeg tror ikke jeg bryr meg lenger heller.


I natt drømte jeg at philip satt oppå meg og klorte på huden min til hele meg var rød som en indianer, sånn som han pleide å gjøre når jeg var deprimert og trengte å roe meg ned.
Jeg må finne meg en mann som kan gjøre det for meg,
uansett hvordan han er ellers.
Jeg tror det er det jeg må ha.
Synd jeg ikke kunne finne ham i Kjetil.
Synd jeg må leite igjen.
Jeg trenger den komplette tilitten jeg hadde til han som klorte huden min rød.

Ja, dere veit hva jeg har lyst til å si.
Men jeg skal ikke si det. Dere har hørt alt før.
Derimot har jeg lyst til å fortelle om noe jeg så i går, som var så revulosjonerende og så klissete, men så vakkert samtidig..
Jeg så to mennesker som delte et av deres mest intime øyeblikk.

Fordi, når jeg sitter utenfor huset mitt og tar kveldsrøyken min, kan jeg se inn til naboene mine hvis de har glemt å trekke for gardinene. Og i går hadde de glemt å trekke for gardinene, så jeg hadde fult innsyn til stua deres.
Jeg følte meg litt som en pedofil kikker, og visste at hvis jeg ble oppdaga ville jeg ødelegge HELE situasjonen til naboene.
De er nemlig nyinnflytta i leiligheten, og de er i midten av tjueåra tenker jeg. Nyetablerte. Blomstene i vinduene deres har ikke dødd enda, for å si det sånn.
Og de stod midt i stua og prata til hverandre, helt vanlig. Som om de prata om dagen i dag eller hva de skulle gjøre i morgen eller hva som gikk på tv.
OG PLUTSELIG, helt ut av det blå, hopper damenaboen opp på mannenaboen og kysser ham mange ganger, og de står og omfavner hverandre lenge.
Og så ser jeg at han sier "jeg elsker deg", og så ser jeg at hun svarer at hun elsker ham også.
Og så leide de hender ut av stua og inn på et annet rom.
Jeg ble så misunnelig.
Og så glad inni meg.
Det varma det!

Lungebetennelse og dreads og sånn

Hei sveis! Jeg har hatt lungebetennelse den siste uka (og har det fortsatt, jada) og hakke giddi å vært her.
Hater å være sjuk, og hater at jeg er det hele tiden og at jeg blogger om det i tilegg.
Haha. Har i alle fall fått en uke pause fra skolehelvetet, selv om jeg heller ville vært der enn hjemme med feber og gud veit hva.

Samtidig som jeg fikk lungis skaffa jeg meg dreads, sånn halvveis spontant. De er kjempefine, lange og blonde og morsomme.
Jeg elsker dem. Bilde kommer helt sikkert ikke, jeg er så treig og teit med bilder på bloggen.
Gidder aldri det liksom. Dere ser vel dem i virkeligheten en eller annen gang,
når jeg dukker opp fra alle leksene og all sovinga derimellom.
Lekser er heavy nå, forresten.
I dag satt jeg tre og en halv time og jeg veit det ikke blir noe bedre i morra.
Eller dagen etterpå.
Og når jeg slutter å ha lekser er ikke detn oe å feire, for da er det faktisk eksamen.
Stress.
Andrea sier jeg burde roe ned og ta det som det kommer, men jeg er fanatisk. Merker jeg. Jeg er dritredd for å miste kontroll hvis jeg ikke øver til en prøve. Jeg hater å ikke stille forberedt til timen. Og jeg VIL ha 5 blank i snitt og det krever en del, det.
Men egentlig krever det ikke så mye.

Det bare irriterer meg så grenseløst at vi ikke gjør noe på skolen. Det virker som mesteparten av undervisningstida bare er dødtid som finnes for å kunne gi oss lekser seinere. Lekser som vi blir hørt i på skolen. Hvor dust er ikke det?
I dag brukte vi en halvtime av norsken på å gjennomgå oppsummeringsspørsmål. Den tiden kune vi heller brukt på en lekse eller noe individuelt arbeid, men neida!
Dessuten hadde vi hviskeleken, og det var jo gøy, men resulterte i at jeg fikk mer arbeid hjemme..
Blæ

Venner og familie er på sitt samme gamle, jeg er forvirra og glad i alle men ender opp såra hver gang. Mamma flytta fra barndomshjemmet mitt til en pleiebolig/bofelleskap på lørdag.
Og det var kjempefint for henne, og alle er fornøyde.
Men de samme dagene hadde jeg ikke hørt noe fra noen av vennene mine.
Altså, de hadde ikke kontakta meg, og de som kontakta meg snakka bare om seg selv og spurte ikke hva som skjedde i livet mitt.
Det er fortsatt en del av vennene mine på skolen som rett og slett har slutta å spørre om det. Det er litt rart.
Det eneste nesten alle (jeg og) snakker om, er seg selv og egne personlige vinninger eller tap.

Apropos vinn og tap.
Malin skal ha bilder i D2 og det er sykt fett! Grattis!
Beate mista mamman sin, og det er utrolig leit og håpløst. Jeg unner ingen (og spesielt ikke søte Beate) dette.
Glad jeg fortsatt har mamman min, uansett hvor syk hun er..

Jeg fikser ikke det her.
I det hele tatt.

Flink tyv

For du er flink, flink, flink, flink
flink, flink, flink, flink, FLINK!
Herregud du er så flink
og spesiell.

Lars Lillo Stenberg og Ida Maria har fullstendig rett i dette.
Jeg er FLINK. Har jobba masse på skolen, uten at jeg gidder å snakke om det nå.
Dessuten er jeg så fysisk aktiv at det er skummelt, men i tilegg uten å skade kroppen.
Jeg svømmer masse og går på ski og skøyter og har begynt med morgentrim til og med.
Litt utfrika, hæ?

Dessuten skjedde det noe besynderlig i dag.
Fordi, i natt har det vært innbrudd i bilen vår i natt.
Og tyven har tatt bilsteroen, høyttalerne og et fotostativ.
Overraskende nok ville han IKKE ha de to par skiene som vi hadde liggende der.
Og overraskende nok måtte han selvfølgelig rote masse, sånn som tyver gjerne gjør.

Men dette er ikke den smarteste tyven i skuffen nemlig.
For han har nemlig prestert å miste en KVITTERING uttafor døra han brøyt opp,
hvor han har signert med sitt FULLE NAVN.
HALLO.
Da er du dum, da.
Dessuten glemte han igjen den pennen som også er lommelykt som tyver alltid bruker, vet dere.

Ellers har det ikke skjedd noe.
Kjetil ringte meg den dagen.
Og jeg digger det.
Jeg har det fint med ham.

Jeg er litt hormonell akkurat nå,
litt usikker på om dette egentlig burde ut på blogg, siden det i grunn bare er løse tanker.
Men jeg er villig til å ta sjangsen. Sitter her og er rastløs og vil så gjerne få det ut.

Jeg er i bunn og grunn fornøyd med det forholdet jeg og Kjetil har nå, hvor enn sprøtt det er.
Det er ikke et sånt forhold som alle vennene mine har.
Vi er ikke kjærster, jeg er kun delvis forelsket i ham og jeg tror ikke han er så veldig forelsket i meg heller. Vi gjør aldri noe sammen, selv om vi er i samme rom. Vi holder nesten aldri hender og sitter oftere i hver vår sofa enn i samme sofa.
I grunn virker han ofte veldig careface, som om det er det samme for ham om jeg er der eller om jeg går, om jeg kommer tilbake eller ikke.
Han spør meg aldri hva vi skal finne på i dag, men sier heller hva han har planlagt å gjøre. Han kan finne på å sitte å spille wow når jeg er der, uten å intressere seg for om jeg vil finne på noe annet.
Og alt dette er jo i grunn skikkelig usjarmerende.
Men allikevel så fungerer det, og det gir meg en slags frihet til å drive med hva jeg vil.
Og ikke minst så frir det meg fra det grusomme klisset jeg ser noen av vennene mine kaver rundt i. Valentinesgaver, for eksempel.
Men jeg skulle ønske han ringte meg for å høre om jeg vil finne på noe.
Selv om jeg vet at han ikke har telefon for øyeblikket,
så kunne han jo ringt fra Terje sin telefon.
Jeg skulle ønske han ringte meg nå.

Och som jag önskar att du var här nu
Jag vill bara höra dina hjärtslag
Och som jag önskar att vårt krig tog slut
Jag har lärt av mina misstag