Lungebetennelse og dreads og sånn

Hei sveis! Jeg har hatt lungebetennelse den siste uka (og har det fortsatt, jada) og hakke giddi å vært her.
Hater å være sjuk, og hater at jeg er det hele tiden og at jeg blogger om det i tilegg.
Haha. Har i alle fall fått en uke pause fra skolehelvetet, selv om jeg heller ville vært der enn hjemme med feber og gud veit hva.

Samtidig som jeg fikk lungis skaffa jeg meg dreads, sånn halvveis spontant. De er kjempefine, lange og blonde og morsomme.
Jeg elsker dem. Bilde kommer helt sikkert ikke, jeg er så treig og teit med bilder på bloggen.
Gidder aldri det liksom. Dere ser vel dem i virkeligheten en eller annen gang,
når jeg dukker opp fra alle leksene og all sovinga derimellom.
Lekser er heavy nå, forresten.
I dag satt jeg tre og en halv time og jeg veit det ikke blir noe bedre i morra.
Eller dagen etterpå.
Og når jeg slutter å ha lekser er ikke detn oe å feire, for da er det faktisk eksamen.
Stress.
Andrea sier jeg burde roe ned og ta det som det kommer, men jeg er fanatisk. Merker jeg. Jeg er dritredd for å miste kontroll hvis jeg ikke øver til en prøve. Jeg hater å ikke stille forberedt til timen. Og jeg VIL ha 5 blank i snitt og det krever en del, det.
Men egentlig krever det ikke så mye.

Det bare irriterer meg så grenseløst at vi ikke gjør noe på skolen. Det virker som mesteparten av undervisningstida bare er dødtid som finnes for å kunne gi oss lekser seinere. Lekser som vi blir hørt i på skolen. Hvor dust er ikke det?
I dag brukte vi en halvtime av norsken på å gjennomgå oppsummeringsspørsmål. Den tiden kune vi heller brukt på en lekse eller noe individuelt arbeid, men neida!
Dessuten hadde vi hviskeleken, og det var jo gøy, men resulterte i at jeg fikk mer arbeid hjemme..
Blæ

Venner og familie er på sitt samme gamle, jeg er forvirra og glad i alle men ender opp såra hver gang. Mamma flytta fra barndomshjemmet mitt til en pleiebolig/bofelleskap på lørdag.
Og det var kjempefint for henne, og alle er fornøyde.
Men de samme dagene hadde jeg ikke hørt noe fra noen av vennene mine.
Altså, de hadde ikke kontakta meg, og de som kontakta meg snakka bare om seg selv og spurte ikke hva som skjedde i livet mitt.
Det er fortsatt en del av vennene mine på skolen som rett og slett har slutta å spørre om det. Det er litt rart.
Det eneste nesten alle (jeg og) snakker om, er seg selv og egne personlige vinninger eller tap.

Apropos vinn og tap.
Malin skal ha bilder i D2 og det er sykt fett! Grattis!
Beate mista mamman sin, og det er utrolig leit og håpløst. Jeg unner ingen (og spesielt ikke søte Beate) dette.
Glad jeg fortsatt har mamman min, uansett hvor syk hun er..