I was never loyal,
exept to my own pleasure zone.

Heisann! I dag skal jeg drikke meg full på Rednexkonsert og rett og slett gi totalt faen i alt helvetet som er rundt meg. Jeg skal ha det gøy. I alle fall prøve.
For jeg trenger å vite at jeg eksisterer.

Jeg har bestemt meg for å droppe å bry meg mer om Kjetil jeg.
Han ekke verdt det, enkelt og greit.
At han såra meg så mye at jeg ble liggende å gråte en hel fredagskveld er jo jævlig surt, og det kommer til å kreve mye av meg å stikke til ham å si det til ham neste uke en gang.
Men da slipper jeg værtfall å bry meg om ham lengre.
Og kanskje kan jeg klare å overtale ham til å fortsette å ha et forhold basert på at jeg trenger en mann, og ikke noe annet.

Jeg synes egentlig at alt rundt meg behandler meg dårlig, og jeg vil skrike det i ansiktene deres hele jævla tida til dere skjønner det.
For det er jo min feil, føler jeg. Jeg skylder på meg selv når andre tråkker på meg. Min feil. Alt sammen.
Jeg har så sykt mye innesperra agresjon, og jeg får aldri prata med noen om det heller. Men jeg klarer å ikke være sinna. Bare jævlig jævlig jævlig jævlig jævlig såra, uten noe som helst tro på meg selv som person og uten noe som helst ego.
Jeg er ingenting,
og det er ikke greit.
Og når jeg faktisk ber om hjelp, og sier at jeg har det vondt, da får jeg tilsvaret "jeg kan ikke alltid være hos deg når du har det vondt."
HVA FAEN ER DET FOR EN TING Å SI TIL BESTEVENNINNA SI?
Ingen bryr seg mer.
Jeg tror ikke jeg bryr meg lenger heller.


I natt drømte jeg at philip satt oppå meg og klorte på huden min til hele meg var rød som en indianer, sånn som han pleide å gjøre når jeg var deprimert og trengte å roe meg ned.
Jeg må finne meg en mann som kan gjøre det for meg,
uansett hvordan han er ellers.
Jeg tror det er det jeg må ha.
Synd jeg ikke kunne finne ham i Kjetil.
Synd jeg må leite igjen.
Jeg trenger den komplette tilitten jeg hadde til han som klorte huden min rød.

Ja, dere veit hva jeg har lyst til å si.
Men jeg skal ikke si det. Dere har hørt alt før.
Derimot har jeg lyst til å fortelle om noe jeg så i går, som var så revulosjonerende og så klissete, men så vakkert samtidig..
Jeg så to mennesker som delte et av deres mest intime øyeblikk.

Fordi, når jeg sitter utenfor huset mitt og tar kveldsrøyken min, kan jeg se inn til naboene mine hvis de har glemt å trekke for gardinene. Og i går hadde de glemt å trekke for gardinene, så jeg hadde fult innsyn til stua deres.
Jeg følte meg litt som en pedofil kikker, og visste at hvis jeg ble oppdaga ville jeg ødelegge HELE situasjonen til naboene.
De er nemlig nyinnflytta i leiligheten, og de er i midten av tjueåra tenker jeg. Nyetablerte. Blomstene i vinduene deres har ikke dødd enda, for å si det sånn.
Og de stod midt i stua og prata til hverandre, helt vanlig. Som om de prata om dagen i dag eller hva de skulle gjøre i morgen eller hva som gikk på tv.
OG PLUTSELIG, helt ut av det blå, hopper damenaboen opp på mannenaboen og kysser ham mange ganger, og de står og omfavner hverandre lenge.
Og så ser jeg at han sier "jeg elsker deg", og så ser jeg at hun svarer at hun elsker ham også.
Og så leide de hender ut av stua og inn på et annet rom.
Jeg ble så misunnelig.
Og så glad inni meg.
Det varma det!

Lungebetennelse og dreads og sånn

Hei sveis! Jeg har hatt lungebetennelse den siste uka (og har det fortsatt, jada) og hakke giddi å vært her.
Hater å være sjuk, og hater at jeg er det hele tiden og at jeg blogger om det i tilegg.
Haha. Har i alle fall fått en uke pause fra skolehelvetet, selv om jeg heller ville vært der enn hjemme med feber og gud veit hva.

Samtidig som jeg fikk lungis skaffa jeg meg dreads, sånn halvveis spontant. De er kjempefine, lange og blonde og morsomme.
Jeg elsker dem. Bilde kommer helt sikkert ikke, jeg er så treig og teit med bilder på bloggen.
Gidder aldri det liksom. Dere ser vel dem i virkeligheten en eller annen gang,
når jeg dukker opp fra alle leksene og all sovinga derimellom.
Lekser er heavy nå, forresten.
I dag satt jeg tre og en halv time og jeg veit det ikke blir noe bedre i morra.
Eller dagen etterpå.
Og når jeg slutter å ha lekser er ikke detn oe å feire, for da er det faktisk eksamen.
Stress.
Andrea sier jeg burde roe ned og ta det som det kommer, men jeg er fanatisk. Merker jeg. Jeg er dritredd for å miste kontroll hvis jeg ikke øver til en prøve. Jeg hater å ikke stille forberedt til timen. Og jeg VIL ha 5 blank i snitt og det krever en del, det.
Men egentlig krever det ikke så mye.

Det bare irriterer meg så grenseløst at vi ikke gjør noe på skolen. Det virker som mesteparten av undervisningstida bare er dødtid som finnes for å kunne gi oss lekser seinere. Lekser som vi blir hørt i på skolen. Hvor dust er ikke det?
I dag brukte vi en halvtime av norsken på å gjennomgå oppsummeringsspørsmål. Den tiden kune vi heller brukt på en lekse eller noe individuelt arbeid, men neida!
Dessuten hadde vi hviskeleken, og det var jo gøy, men resulterte i at jeg fikk mer arbeid hjemme..
Blæ

Venner og familie er på sitt samme gamle, jeg er forvirra og glad i alle men ender opp såra hver gang. Mamma flytta fra barndomshjemmet mitt til en pleiebolig/bofelleskap på lørdag.
Og det var kjempefint for henne, og alle er fornøyde.
Men de samme dagene hadde jeg ikke hørt noe fra noen av vennene mine.
Altså, de hadde ikke kontakta meg, og de som kontakta meg snakka bare om seg selv og spurte ikke hva som skjedde i livet mitt.
Det er fortsatt en del av vennene mine på skolen som rett og slett har slutta å spørre om det. Det er litt rart.
Det eneste nesten alle (jeg og) snakker om, er seg selv og egne personlige vinninger eller tap.

Apropos vinn og tap.
Malin skal ha bilder i D2 og det er sykt fett! Grattis!
Beate mista mamman sin, og det er utrolig leit og håpløst. Jeg unner ingen (og spesielt ikke søte Beate) dette.
Glad jeg fortsatt har mamman min, uansett hvor syk hun er..

Jeg fikser ikke det her.
I det hele tatt.