I was never loyal,
exept to my own pleasure zone.

Heisann! I dag skal jeg drikke meg full på Rednexkonsert og rett og slett gi totalt faen i alt helvetet som er rundt meg. Jeg skal ha det gøy. I alle fall prøve.
For jeg trenger å vite at jeg eksisterer.

Jeg har bestemt meg for å droppe å bry meg mer om Kjetil jeg.
Han ekke verdt det, enkelt og greit.
At han såra meg så mye at jeg ble liggende å gråte en hel fredagskveld er jo jævlig surt, og det kommer til å kreve mye av meg å stikke til ham å si det til ham neste uke en gang.
Men da slipper jeg værtfall å bry meg om ham lengre.
Og kanskje kan jeg klare å overtale ham til å fortsette å ha et forhold basert på at jeg trenger en mann, og ikke noe annet.

Jeg synes egentlig at alt rundt meg behandler meg dårlig, og jeg vil skrike det i ansiktene deres hele jævla tida til dere skjønner det.
For det er jo min feil, føler jeg. Jeg skylder på meg selv når andre tråkker på meg. Min feil. Alt sammen.
Jeg har så sykt mye innesperra agresjon, og jeg får aldri prata med noen om det heller. Men jeg klarer å ikke være sinna. Bare jævlig jævlig jævlig jævlig jævlig såra, uten noe som helst tro på meg selv som person og uten noe som helst ego.
Jeg er ingenting,
og det er ikke greit.
Og når jeg faktisk ber om hjelp, og sier at jeg har det vondt, da får jeg tilsvaret "jeg kan ikke alltid være hos deg når du har det vondt."
HVA FAEN ER DET FOR EN TING Å SI TIL BESTEVENNINNA SI?
Ingen bryr seg mer.
Jeg tror ikke jeg bryr meg lenger heller.


I natt drømte jeg at philip satt oppå meg og klorte på huden min til hele meg var rød som en indianer, sånn som han pleide å gjøre når jeg var deprimert og trengte å roe meg ned.
Jeg må finne meg en mann som kan gjøre det for meg,
uansett hvordan han er ellers.
Jeg tror det er det jeg må ha.
Synd jeg ikke kunne finne ham i Kjetil.
Synd jeg må leite igjen.
Jeg trenger den komplette tilitten jeg hadde til han som klorte huden min rød.