Angst

Langt, alvorlig blogginnlegg:

Motstøyhelga var fantastisk.
Jeg tenkte ikke på problemene hjemme lengre enn i to minutter.
Jeg fikk rett og slett avkobla og rømt vekk.
Det er noe annet å være med metallfolka.
De kjenner meg på en annen måte, og tror jeg er en ganske annen enn den jeg egentlig er.
Og dermed behandler de meg på en annen måte også.
De behandler meg som en likemann (og enkelte behandler meg også som om jeg er mer verdt enn dem)
Ingen (unntatt Stine, som er en håpøs bedreviter og kverrulant, og som jeg er glad i fordet)
stiller spørsmål omkring min væremåte eller mine meninger.
Det er vanvittig hva det gjør med den lille, patetiske selvfølelsen jeg har nå.
Apropos den.
Jeg føler meg så utrolig lite verdt.

Jeg veit ikke helt om jeg gleder eller gruer meg til i morgen.
Første skoledag etter ferie, og jeg er dønn umotivert til ansvar.
Jeg har ingen ressurser til å jobbe med skole.
Alt dustehjernen klarer å tenke på er meg selv og min egen knekte psyke.
Men jeg savner vennene mine.
Og jeg veit at de er de eneste som kan få meg ut av den sinnsyke emo-rollercosteren jeg er på nå.
Jeg klarer ikke EN dag til uten å diskutere noe på dickens.
Seriøst.
Og jeg tror det er viktig for meg å begynne å gjøre lekser og sånn igjen.
Bare skjerpe meg noe grønnjævlig.
Sånn at jeg slipper å tenke på ham.
Jeg må komme meg videre.
Jeg kan ikke bruke resten av livet mitt i ventemodus.
Jeg må rett og slett distrahere meg hundre prosent fra tanker og ikke minst dagdrømmer om ham.

For dette er ikke sunt for meg.
For dette er ikke middelalderen hvor prinsesser venter på ridderen sin.
Trofast, til han kommer tilbake.
Jeg veit at han er den jeg vil ha resten av livet.
Men.
Hvis han ikke vil ha meg, skal jeg ikke ligge i søla og håpe at han plukker meg opp.
Som en skadeskutt fugl.
Jeg vil heller leve, eller ha en illusjon om å leve.
Prøve å forelske meg igjen.
Prøve for harde livet å finne en mann som jeg kan åpne meg for.

Prøvde akkurat det den helga her, med Sebastian.
Gikk overraskende dårlig.
Har hatt lyst på ham i et par år,
jeg synes han er dødsdeilig, klarer ikke ta øya vekk fra ham.
Men jeg fant ingenting å prate med ham om.
Og jeg ble livredd av å sove inntil ham.
Klarte ikke tenke klart.
Jeg kjente ingenting annet enn at han ikke var Philip.
Men det var verdt et forsøk.
Så virker det kanskje som jeg lever.

Så.
Planen for uka:
Gå på skolen, gjøre alt arbeid jeg blir tildelt og stille forberedt til hver time.
Gå på dickens og bli reparert av vennene.
Fylle atten år og ha det gøy.
Glem glem glem glem glem Philip.
Men huske å ringe ham i løpet av uka så han veit hva jeg føler.
Og ikke minst så jeg får vite hva han føler.
Være fysisk aktiv når jeg ikke gjør lekser eller er på dickens
for ytteligere distraksjon.
Droppe msn.

Seriøst.
Msn gjør meg bare paranoid og deprimert.
Jeg logger på som appear offline for å sjekke hvem som er online.
Og hvis noen (han) er online, så blir han offline når endrer status til online.
Dessuten er det en hel haug med folk jeg forventer skal snakke til meg,
som rett og slett ikke snakker til meg med mindre jeg snakker til dem.
Det kan jo være tilfeldigheter.
Det -er- jo tilfeldigheter, for det er bare jeg som er paranoid og idiot.
Håper jeg.