onsdag 1. oktober 2008




Som alltid blir min totale lykke forvandlet til total angst.
Jeg begynner å innse at jeg ikke er så sterk som jeg tror.
Jeg har enda ikke forstått hundre prosent at han dumpa meg.
Og det er nesten ett år siden.
Jeg begynner å innse at jeg
kanskje har tatt mer skade av det enn jeg trodde.
Det gikk ikke bra.
Jeg er ikke lykkelig.
Jeg er nervøs.
Jeg lar ingen komme innpå meg.
Og alt jeg vil er at han skal reparere meg. Gi meg tryggheten jeg trenger.
Og jeg hater den hjelpesløsheten.
Dette klarer jeg ikke fikse selv.

Jeg kan drukne meg i skole, lekser og trening.
Eller kanskje i rusmidler.
Men det gjør meg ikke sterk.
Det er bare en rømingsmetode og en avledningsmanøver.
Jeg trenger ham og jeg vet han ikke kan hjelpe meg.
Og jeg hater det..

3 kommentarer:

lindata sa...

du er så søt. skulle nesten ønske jeg kjente deg, egentlig. håper du finner ut av det, krysser fingrene for deg og ønsker deg alt vell!

Anonym sa...

Det er dritt å være avhengig av folk.

Men jeg skal heller ikke si at alt kommer til å løse seg og at jeg forstår og alt det der, for ja, dritt kjip kommentar.

Men takk for kommentaren på bloggen. Og vi kan treffes whenever du vil! Untatt når jeg er i Elverum da, høhøhø 8) Si en dag du skal til oslo og jeg møter opp!

Julianne Dreyer sa...

Det er faktisk helt haaploest. Vet hvordan du foeler det, du setter bedre ord paa det enn jeg