Just like heaven

Hei alle sammen! Det obligatoriske, lange søndagsinnlegget kommer HER:



Det snør som bare det, og jeg er fornøyd. Snøen er alltid fin når det er mye av den,
og den er hvit og kram og mulig å leke med. I dag lekte jeg med den, lagde snøengler og slumsa rundt, tryna og fikk masse sminke rundt øynene som en panda.
Det var gøyalt.
Jeg vet at snøen ikke blir så gøy i morgen, fordi jeg må gå fra Kjetil til skolen, og det er faktisk ganske langt. (det tar femti minutter - men andrea tar følge med meg i tredve, så det er chill)

Apropos Andrea, så har jeg blitt enda mere utrolig glad i henne enn før.
Vi har en fantastisk kjemi sammen, kan snakke om alt eller bare holde kjeft, og vi er som regel alltid sulten samtidig og vil alltid spise det samme.
Haha!
Det er litt rart med det der, hvordan jeg og Andrea passer så bra sammen som kompiser. For egentlig er vi jo veldig forskjellige. Jeg er tålmodig og blir skjelden sinna, mens Andrea har et veldig varierende humør (spesielt om vinteren eller når hun menstruerer, hahaha)
Men av en eller annen grunn virker dette bare positivt på forholdet vårt - hennes frustrasjon hjelper meg å holde en balanse, og jeg tror at min tålmodighet hjelper henne også.
Jeg må forresten nevne en situasjon med Andrea som var litt utspaca.
Det var på skolen en gang i uka som var, vi satt nede i kjelleren på hver vår side, med beina strukket ut og hvilende på hverandres sko.
Og når jeg så på henne ble jeg fylt av en sånn skikkelig omsorgsfølelse. Jeg ble sånn pinlig glad for at jeg kjenner henne, at hun er venninna mi. Jeg satt og holdte på å sippe fordi jeg var så... glad liksom.
Herregud.
Det er sprøtt.

Nå ble det mye snakk om Andrea her, sikkert ikke så intressant for dere.
Så jeg kan vel fortelle litt om Kjetil i steden, for jeg trives så godt med ham.
Alt er så laidback og easy.
Akkurat nå ligger jeg i senga hans og skriver blogg, mens han ligger i andre enden og spiller wow.
Det funker så greit, vi kan kose, se på film, snakke (ikke så mye) og høre på musikk.
Eller vi kan nerde, hver for oss.
CHILL.
Det er så digg og avslappa å ha en mann (jeg har ikke definert forholdet vårt enda, så han er bare en mann foreløpig) som bor i samme by som meg. Uten tidspress er alt så mye enklere, man slipper å tenke "shit, vi burde hatt sex nå, i steden for å se på hver vår skjerm!" og man slipper å tenke "herregud, det er bare femten timer til jeg skal ta toget hjem.."
Men samtidig så savner jeg den itensiteten man har i et avstandsforhold.
Som Raga Rockers sier "snakke hele natta om ting hun blir betatt av, så elsker de på matta som ville dyr helt til dagen gryr"

Men en ting er sikkert: jeg savner IKKE philip og jeg misunner IKKE Felicia!
Jeg satt og så på bilddagbøkene deres nå, og jeg har aldri følt en sånn lettelse - jeg gir så totalt faen. Før satt jeg og grein når jeg så på dem, men nå sitter jeg uten en eneste vond følelse. Og som person er faktisk ikke philip noe særlig.
Jeg har også funnet ut at han ikke har så stor tiss som jeg tenkte når jeg var med ham, og at han ikke er halvparten så god til å pule som jeg skulle ha det til heller. Han er en egoist som nesten ikke har venner. Tenk på det dere.

Og på skolen går alt greit, egentlig. Jeg er redaktør for fifiktive Aftenposten i fem uker nå, og det er kjempegøy! Har skrevet en helt okei bakgrunnsartikkel i dag, og har deadline i morra. Mattelærern er vekselvis grei å smiske med og helt forjævlig å forholde seg til. Jeg savner Staale.
Norsk er demotiverende, men jeg har begynt å like Peer Gynt skikkelig. Han er en skikkelig rundbrenner og en løgnhals, og det tiltrekker meg.
Gymlæreren er fantastisk, hun har fritatt meg for ballspill og lar meg heller drive med styrketrening. Det liker jeg MASSE!

Og til slutt, til alle dere som ikke har like mye positiv energi som meg: hold ut!
Det er bare et halvt år igjen av skolen, ikke det engang. Fire måneder, knapt.