Jeg sliter fortsatt med den Philipgreia, forresten.
Jeg tenker på ham hver dag.
(Bortsett fra forrige mandag, det er i det minste et framskritt)
Han sendte meg en MSNmelding,
og et svensk nummer ringte meg (men det var ikke ham, det var et telefonselskap?)

I natt drømte jeg at jeg ringte ham og sa
"hei, jeg angrer som faen, jeg savner deg, skal vi bli sammen igjen?"
og så ble vi sammen.
Og jeg kjente den lykken jeg bare har opplevd med ham,
den komplette følelsen av trygghet.

Når jeg våkna grein jeg som et helvete.
Jeg savner savner savner ham som kompis og som kjæreste.
Jeg savner savner savner ham her..
Jeg savner å være der.
HELVETE.
Må bare holde ut.
Må bare glemme at han lever.
HELVETE.
Han er ikke en del av mitt virkelige liv.
Han er bare en del av mitt ulykkelige tankeunivers.
Det hjelper ikke å tenke på ham.
Det hjelper ikke å ønske meg tilbake eller fram.
Jeg er så lei meg akkurat nå...